Masse roser og en liten kaktus dagen derpå...

To døgn og to fester på Hall Toll er gått siden Oilers sikret klubbens andre NM-gull i Lørenskog Ishall. Det har vært fantastiske dager for alle med hjertet i Oilers. Av alle ting har en ishockeyklubb de siste årene vokst frem til å bli Rogalands fremste merkevare innen toppidrett. Kjekt for alle oss som elsker denne sporten. Og du så kjekt for alle oss som elsker Stavanger Oilers. Dette er dager vi skal koste på oss å være litt stolte av hverandre.

For det første er jeg stolt av Laget

Jeg synes Stig Nilssen formulerte det fint i sportslederen i lørdagens Aftenblad. Dette NM-gullet smaker om mulig ennå bedre enn det forrige. Rett og slett fordi laget har taklet favorittpress gjennom en lang seriesesong og tre tøffe sluttspillrunder. DET krever karakter, og karakter er det masse av i dette Oilerslaget.

For årets sesong har ikke kommer gratis til dobbeltmesteren. Laget har vasset i skader og måttet takle stadige rokkeringer i rekkene. La oss ta et eksempel. Foran seriestarten var Tore Vikingstad det store samtaleemnet. Lenge hadde byen ventet på sin største hockeyprofil. Men comebacket varte i denne omgang bare i 12 kamper. Fryktelig synd for Tore, men for Oilers blir gladnyheten at laget også foran neste sesong forsterkes med en av norsk hockeys beste spillere gjennom tidene.

Oilers vant altså uten det forståsegpåerne utpekte som den viktigste suksessfaktoren før sesongstart. Hvorfor trekker jeg dette frem nå, i motsatt ende av sesongen? Fordi det sier noe om sesongens kanskje aller fremste styrke i Oilerskollektivet. Det snakkes om de man er, ikke de man burde vært. Det handler om dem som spiller, ikke dem som er skadet.

Kvalitet, kvalitet, kvalitet. Terping, terping, terping.

Verdier som dette må skapes over tid. Jeg har mast om dette før her på bloggen, og jeg sier det igjen. Halve årets Oilerslag har spilt sammen fem sesonger eller mer. Dette skaper et fundament for samhold og samspill som gjør det enkelt også for nyere spillerne å finne seg til rette. Gladmeldingen er at verdier som tar tid å skape oftest blir varige.

Og det er betryggende at Petter Thoresen blir værende minst en sesong til. Petter er sikkert flink til å mure, men på vegne av samfunnets viktigste yrkesgruppe vil jeg påstå at han først og fremst er lærer. En fryktelig god en. De siste sesongens har klasserommet vært Stavanger Oilers. Faget har vært Lag med stor L. Lagene Petter utdanner vinner jevne kamper. De vinner mesterskap. Et slikt lag tok sitt andre NM-gull fredag 13. april.

For det andre er jeg stolt av alle oss rundt laget

Selvskryt? Nja, jeg tenkte vel dette i et litt større perspektiv. Jeg har snakket med massevis av glade rogalendinger i løpet av de siste dagene (nettene), og det har stort sett bare vært glede av den hederlige sorten. Joda, litt kjerringhumor har det vært, og det var jo litt morsomt da det ble opplyst at desserten på bankettmiddagen skulle være "Tilslørte Spetspiker".

Men i all hovedsak har folk brukt tiden på å være stolte av eget lag. Minimalt har gått med til å hovere over motstanderen. Tvert imot har det gang på gang blitt understreket hvor sterkt prestasjon det var å slå et velspillende Lørenskoglag. Oilersmiljøet har disse dagene feiret som gode vinnere.

Ydmykhet über alles

Dette tenkesettet er viktig om vi skal fortsette å være gode. For det er nå det virkelig begynner. Etter to NM-gull og tre strake finaler er Oilers ferdig å etablere seg i toppen. Vi flytter snart inn i ligaens flotteste arena og har alle muligheter til å dominere sportslig i årene som kommer. Men vi blir ikke bedre i hockey av fint hus. Og vi blir ikke likt av omgivelsene rundt oss, eller motstanderne for den saks skyld, om vi ikke er trivelige å ha med å gjøre. Klarer vi å være store nok til å være små? Det er bare de halvstore som stresser rundt og gjør seg større enn de egentlig er...

Og jammen har vi ikke en lærer i dette klasserommet også. Han driver visst med salg av skjøtegreier for oljerør eller hva det er, men for Oilers er han selve kulturpedagogen! Tore skjønner bedre enn de fleste at det å bli likt blant folk flest og være en merkevare mannen i gata forbinder med å by på seg selv, er viktigere enn noe NM-sluttspill. Det gjør det trygt å være en del av Oilersfamilien fremover!

Kaktus?

Jeg burde kanskje hevet meg over det, men jeg klarer rett og slett ikke legge fra meg fem minutter av sluttperioden i den avgjørende kamp #6. Det var tragisk teater. Eller Miracle On Ice. Alt etter hvilket øye man velger å se med. Jeg hører til dem som må leve med ett (mitt venstre er av glass...), så for meg er valget enkelt.

Martin Strandfeldt har preget norsk topphockey i mange sesonger. Poengkonge i sluttspillet 2010. Poengkonge i grunnserien 2010/2011. Poengkonge i sluttspillet 2012. Han avrundet årets sluttspill med å score 101 poeng sesongen totalt. Beste notering siden en annen svenske (irriterende at de skal være så mye bedre enn oss i hockey...) gjorde enda flere for Sparta midt på 80-tallet.

Så lenge Martin bare gjorde poeng holdt de fleste kritikerne munn. Etter hvert har han derimot spilt på et større register. Taktikk, psykologi. Alt for drakten rett og slett. Og hylekoret "Jantelov Singers" har ikke latt vente på seg. Joda, sur har han også vært inn i mellom. Mannen har på vei mot sine mange poeng blitt slashet, trippet, hektet og holdt gang på gang. I kamp etter kamp. Jeg skjønner godt at det noen ganger har bikket over. To ikke alt for smarte taklinger mot hode i de to siste finalekampene er eksempler på dette.

Så tar det altså fullstendig av...

Fem minutter ut i sluttperioden fredag gjør Strandfeldt og Penker det vi på Varatun kaller "å dylta borti kverandre". Joda, Martin oppsøker Penkers bevegelse, men sammenstøtet er så uskyldig at de neste reaksjonene fra spillerne i rødt blir patetiske. Dommerne kunne dømt interference på #26, men velger å la være.

De neste minuttene er underlig TV, med Martin i en slags Jesus på langfredag (barten passer ikke helt...) rolle. Fritt vilt. L.E. Spets krysstakler ikke mindre enn tre ganger. Den siste er helsefarlig høy. Martin forholder seg rolig. Spets påstår han ikke hadde noe valg ettersom Strandfeldt randt over (sitat Romerikes Blad) hjemmelagets keeper. Han slipper unna med kun en tominutter for overfallene...

Og komikveld fortsetter. Minutter senere havner Martin i rundvant med Mathias Trygg som ryggsekk. Yngste Trygg smeller på. En gang. To ganger. Tre ganger. Strandfeldt forholder seg rolig. Tilslutt får de hver sin utvisning. Martin holdt visst i kølla... Ytterligere minutter senere er det Penker selv som ikke ser annen råd enn å gi Martin en på trynet. Strandfeldt forholder seg rolig.

Hvor var Livingston disse minuttene? Hvorfor ingen timeout? Så han ikke at disse ablegøyene kostet laget hans kampen? Hvor var kaptein Jacobsen?

Men det ingen av disse som tar kaka...

For på TV menes det også saker og ting. Geir Hoff bruker sin status som tidligere spiller (hans egne ord) til å slå fast at Strandfeldt spiller som ei kjerring. I et svakt øyeblikk avslører han det vi alle sitter med følelsen av. Det er smertefullt for kultureliten østpå at et lag fra sørvestlandet har behersker sporten best anno 2012.

Geir Hoff (som jeg for øvrig synes gjør en strålende jobb som ekspert for TV2 om noen skulle lure) burde hyllet en kollega som så til de grader tok grep om en avgjørende finale og noterte seg for sesongens poeng nummer 101.

Kjerringkonspirasjonene burde han holde seg for god for, og overlate til surpottene på diverse diskusjonsforum.