Oilersåret 2011

Oilersåret 2011 er historie. Jeg har tatt en prat med meg selv, kikket gjennom bloggpostene mine gjennom året og tenkt litt på hva som står igjen om vi løfter blikket over enkeltresultater og kortsiktige opp- og nedturer. Jeg fant ut at Oileråret 2011 for meg mest av alt hadde handlet om de neste fire overskriftene

Me E det besta laget i Norge

Neida, ingen medaljer eller pokaler i ishockey deles ut om høsten. Men ser vi på utviklingen gjennom 2011 ble det året der Oilers gikk fra god til best. Selvsagt husker jeg NM-gullet i 2010, men stabilt best over tid har Oilers aldri vært. Før 2011. Vinter og vår handlet om å være god nummer to bak suverene Sparta, men på høsten fikk Oilers endelig spille hovedrollen.

73 av 87 mulige poeng er av de bedre høstsesonger et norsk elitelag har hatt i nyere tid. Vi scorer flest mål av alle lagene i ligaen. Vi slipper inn færrest. Og vi avrunder 2011 med 18 poengs ledelse til neste lag på tabellen. Jeg vil ikke provosere de mange jinxe-paranoide, og slår derfor fast at seriegullet selvsagt ikke er avgjort ennå. Teoretisk... Hva sluttspillet bringer er jeg mer spent på. Der skal Oilers spille rollen som favoritten alle skal ta rotta på. Det har vi ikke erfart tidligere.

Profilene som forsvant

2011 skulle bli året hvor flere spillere som hadde vært i Oilers lenge måtte finne nye karriereveier. Det er selvsagt ikke noe nytt at spillere forlater klubben, men når det kommer til karer som Petteri Lotila, Fredrik Sundin og Marius Trygg er det liksom er det liksom ikke bare å takke for følget og legge på røret. Dette er spillere som har preget klubben over mange sesonger, og vært viktige for utviklingen av merkevaren Oilers. Petteri Lotila var den siste spilleren med fartstid fra klubbens sesong i 1. divisjon, og dermed en siste mohikaner i garderoben.

Pala blir med Oilers videre som en del av klubbens sportslige støtteapparat. For Fredriks del handler det om en nøkkelrolle i Hudiksvalls kamp om opprykk fra Ettan til Allsvenskan "hjemme" i Sverige. Marius ser vi antagelig igjen i Siddishallen 14. januar. For Lørenskog, ironisk nok klubben han feiret sin siste Oilerstriumf mot da han avgjorde forrige sesongs semifinale på overtid i kamp #6...

The art of skarring R

Men sånn er sporten. Noen kommer, noen går. Det som er veldig gledelig å registrere er at 2011 ble året hvor Oilers for alvor fikk en lokal profil i bredden av spillerstall og organisasjon. Klubben har helt siden etableringen hatt lokale spillere på laget, men tyngdepunktet har ligget andre steder. Å si at de lokale gutta dominerer på isen er nok ennå å ta litt hardt i, men det nærmer seg faktisk. Vi hadde i siste hjemmekamp for året ni lokale spillere utpå, og mange av de øvrige ringrevene har vært i Stavanger lenge nok til å synge Tore Tang utenat på dialekt (utfordrer herved Strandfeldt på neste julebordsunderholdning!).

Mer konkret synes jeg signeringen av Ruben Smith var avgjørende. Å ha en ekte skarrer på nøkkelplassen bakerst symboliserer at lokal kvalitet foretrekkes i Oilers. Videre hentet klubben endelig hjem Tore Vikingstad (han skarrer riktignok ikke helt på r'en...), regionens største hockeyprofil i en årrekke. Og om ikke Torefaktoren var høy nok med Tore C. og Tore V. (og Tore Tang), sørget klubben å hente Tore Haugvaldstad hjem fra Jæren da sjef i DNB-Arena skulle tilsettes. Nok en lokal idrettsprofil på plass i en tvers gjennom lokal klubbadministrasjon.

Spadetaket

"Men størst blant dem er kjærligheten" slår apostelen Paulus fast i brevet til Korinterne. Nå skal vi kanskje ikke blande Bibelen inn i dette, men det er fristende å si noe lignende om hendelsen som setter alle andre Oilershendelser dette året til side. For størst blant dem er utvilsomt spadetaket! Da seks representanter for Oilers' ulike virkegreiner 13. mai tråkket på det som må ha vært Nord-Jærens minst funksjonelle spade, markerte de ikke bare starten på byggingen av Oilers' egen ishall. De markerte også en milepæl i norsk hockeyhistorie.

Eierskap og kontroll over egne, moderne fasiliteter vil de neste årene gi Oilers et unikt utgangpunkt for videre utvikling av klubb og organisasjon. Like viktig er at realiseringen av DNB-arena viser at det nytter å tenke stort, også i andre idretter enn fotball. Forhåpentligvis kommer flere konkurrenter etter, og det vil gi hockeyen et etterlengtet løft nasjonalt.

Godt nytt år!