Kjetils Blogg

Masse roser og en liten kaktus dagen derpå...

Mon, 16 Apr 2012 00:34:00 +0200

To døgn og to fester på Hall Toll er gått siden Oilers sikret klubbens andre NM-gull i Lørenskog Ishall. Det har vært fantastiske dager for alle med hjertet i Oilers. Av alle ting har en ishockeyklubb de siste årene vokst frem til å bli Rogalands fremste merkevare innen toppidrett. Kjekt for alle oss som elsker denne sporten. Og du så kjekt for alle oss som elsker Stavanger Oilers. Dette er dager vi skal koste på oss å være litt stolte av hverandre. For det første er jeg stolt av Laget Jeg synes Stig Nilssen formulerte det fint i sportslederen i lørdagens Aftenblad. Dette NM-gullet smaker om mulig ennå bedre enn det forrige. Rett og slett fordi laget har taklet favorittpress gjennom en lang seriesesong og tre tøffe sluttspillrunder. DET krever karakter, og karakter er det masse av i dette Oilerslaget. For årets sesong har ikke kommer gratis til dobbeltmesteren. Laget har vasset i skader og måttet takle stadige rokkeringer i rekkene. La oss ta et eksempel. Foran seriestarten var Tore Vikingstad det store samtaleemnet. Lenge hadde byen ventet på sin største hockeyprofil. Men comebacket varte i denne omgang bare i 12 kamper. Fryktelig synd for Tore, men for Oilers blir gladnyheten at laget også foran neste sesong forsterkes med en av norsk hockeys beste spillere gjennom tidene. Oilers vant altså uten det forståsegpåerne utpekte som den viktigste suksessfaktoren før sesongstart. Hvorfor trekker jeg dette frem nå, i motsatt ende av sesongen? Fordi det sier noe om sesongens kanskje aller fremste styrke i Oilerskollektivet. Det snakkes om de man er, ikke de man burde vært. Det handler om dem som spiller, ikke dem som er skadet. Kvalitet, kvalitet, kvalitet. Terping, terping, terping. Verdier som dette må skapes over tid. Jeg har mast om dette før her på bloggen, og jeg sier det igjen. Halve årets Oilerslag har spilt sammen fem sesonger eller mer. Dette skaper et fundament for samhold og samspill som gjør det enkelt også for nyere spillerne å finne seg til rette. Gladmeldingen er at verdier som tar tid å skape oftest blir varige. Og det er betryggende at Petter Thoresen blir værende minst en sesong til. Petter er sikkert flink til å mure, men på vegne av samfunnets viktigste yrkesgruppe vil jeg påstå at han først og fremst er lærer. En fryktelig god en. De siste sesongens har klasserommet vært Stavanger Oilers. Faget har vært Lag med stor L. Lagene Petter utdanner vinner jevne kamper. De vinner mesterskap. Et slikt lag tok sitt andre NM-gull fredag 13. april. For det andre er jeg stolt av alle oss rundt laget Selvskryt? Nja, jeg tenkte vel dette i et litt større perspektiv. Jeg har snakket med massevis av glade rogalendinger i løpet av de siste dagene (nettene), og det har stort sett bare vært glede av den hederlige sorten. Joda, litt kjerringhumor har det vært, og det var jo litt morsomt da det ble opplyst at desserten på bankettmiddagen skulle være "Tilslørte Spetspiker". Men i all hovedsak har folk brukt tiden på å være stolte av eget lag. Minimalt har gått med til å hovere over motstanderen. Tvert imot har det gang på gang blitt understreket hvor sterkt prestasjon det var å slå et velspillende Lørenskoglag. Oilersmiljøet har disse dagene feiret som gode vinnere. Ydmykhet über alles Dette tenkesettet er viktig om vi skal fortsette å være gode. For det er nå det virkelig begynner. Etter to NM-gull og tre strake finaler er Oilers ferdig å etablere seg i toppen. Vi flytter snart inn i ligaens flotteste arena og har alle muligheter til å dominere sportslig i årene som kommer. Men vi blir ikke bedre i hockey av fint hus. Og vi blir ikke likt av omgivelsene rundt oss, eller motstanderne for den saks skyld, om vi ikke er trivelige å ha med å gjøre. Klarer vi å være store nok til å være små? Det er bare de halvstore som stresser rundt og gjør seg større enn de egentlig er... Og jammen har vi ikke en lærer i dette klasserommet også. Han driver visst med salg av skjøtegreier for oljerør eller hva det er, men for Oilers er han selve kulturpedagogen! Tore skjønner bedre enn de fleste at det å bli likt blant folk flest og være en merkevare mannen i gata forbinder med å by på seg selv, er viktigere enn noe NM-sluttspill. Det gjør det trygt å være en del av Oilersfamilien fremover! Kaktus? Jeg burde kanskje hevet meg over det, men jeg klarer rett og slett ikke legge fra meg fem minutter av sluttperioden i den avgjørende kamp #6. Det var tragisk teater. Eller Miracle On Ice. Alt etter hvilket øye man velger å se med. Jeg hører til dem som må leve med ett (mitt venstre er av glass...), så for meg er valget enkelt. Martin Strandfeldt har preget norsk topphockey i mange sesonger. Poengkonge i sluttspillet 2010. Poengkonge i grunnserien 2010/2011. Poengkonge i sluttspillet 2012. Han avrundet årets sluttspill med å score 101 poeng sesongen totalt. Beste notering siden en annen svenske (irriterende at de skal være så mye bedre enn oss i hockey...) gjorde enda flere for Sparta midt på 80-tallet. Så lenge Martin bare gjorde poeng holdt de fleste kritikerne munn. Etter hvert har han derimot spilt på et større register. Taktikk, psykologi. Alt for drakten rett og slett. Og hylekoret "Jantelov Singers" har ikke latt vente på seg. Joda, sur har han også vært inn i mellom. Mannen har på vei mot sine mange poeng blitt slashet, trippet, hektet og holdt gang på gang. I kamp etter kamp. Jeg skjønner godt at det noen ganger har bikket over. To ikke alt for smarte taklinger mot hode i de to siste finalekampene er eksempler på dette. Så tar det altså fullstendig av... Fem minutter ut i sluttperioden fredag gjør Strandfeldt og Penker det vi på Varatun kaller "å dylta borti kverandre". Joda, Martin oppsøker Penkers bevegelse, men sammenstøtet er så uskyldig at de neste reaksjonene fra spillerne i rødt blir patetiske. Dommerne kunne dømt interference på #26, men velger å la være. De neste minuttene er underlig TV, med Martin i en slags Jesus på langfredag (barten passer ikke helt...) rolle. Fritt vilt. L.E. Spets krysstakler ikke mindre enn tre ganger. Den siste er helsefarlig høy. Martin forholder seg rolig. Spets påstår han ikke hadde noe valg ettersom Strandfeldt randt over (sitat Romerikes Blad) hjemmelagets keeper. Han slipper unna med kun en tominutter for overfallene... Og komikveld fortsetter. Minutter senere havner Martin i rundvant med Mathias Trygg som ryggsekk. Yngste Trygg smeller på. En gang. To ganger. Tre ganger. Strandfeldt forholder seg rolig. Tilslutt får de hver sin utvisning. Martin holdt visst i kølla... Ytterligere minutter senere er det Penker selv som ikke ser annen råd enn å gi Martin en på trynet. Strandfeldt forholder seg rolig. Hvor var Livingston disse minuttene? Hvorfor ingen timeout? Så han ikke at disse ablegøyene kostet laget hans kampen? Hvor var kaptein Jacobsen? Men det ingen av disse som tar kaka... For på TV menes det også saker og ting. Geir Hoff bruker sin status som tidligere spiller (hans egne ord) til å slå fast at Strandfeldt spiller som ei kjerring. I et svakt øyeblikk avslører han det vi alle sitter med følelsen av. Det er smertefullt for kultureliten østpå at et lag fra sørvestlandet har behersker sporten best anno 2012. Geir Hoff (som jeg for øvrig synes gjør en strålende jobb som ekspert for TV2 om noen skulle lure) burde hyllet en kollega som så til de grader tok grep om en avgjørende finale og noterte seg for sesongens poeng nummer 101. Kjerringkonspirasjonene burde han holde seg for god for, og overlate til surpottene på diverse diskusjonsforum.

Me e det besta laget i Norge!!

Fri, 13 Apr 2012 21:39:00 +0200

Dette blir ikke noe langt innlegg. Jeg skal på fest... Men vi vant. Vi har tatt vårt andre NM-gull på tre sesonger. Det kom ikke av seg selv. Et solid Lørenskoglag gjorde finaleserien til en tett og jevn affære. Jeg tror ikke det er siste gang disse lagene møtes til kamp om pokalen. Takk for fighten Lørenskog. Vi treffes til nye oppgjør til høsten! Så ligger det selvsagt mange følelser igjen på isen etter en hard finaleserie. Også etter kveldens kamp. Det kommer garantert til å gå varmt på forum og blogger de neste dagene. Jeg mener også masse, men det får vente. Nå gratulerer vi hverandre med dagen!!

For drakt og Rogaland!

Fri, 13 Apr 2012 12:37:00 +0200

Om ikke alt for mange timer kan Oilers sikre seg sitt andre NM-gull og bli dobbeltmester sesongen 2011/2012. Årets finale er uansett lagets tredje på rad. Det er det bare Vålerenga og Storhamar som har gjort på 2000-tallet. Så får vi kanskje smake bittelitt på følelsen aristokratene i norsk hockey har båret på nå om dagen? Tendensen i hockeydebatten er i alle fall klar. Det er alle mot oljelaget. Vi spiller altså ikke for konge og fedreland. Kun for drakt og Rogaland. Kong #26 Men vi har kongen! Han er attpåtil svensk. Martin Strandfeldt har de seneste sesongene vært ligaens beste offensive spiller. Denne sesongen mangler han ett poeng på å runde 100. Den gamle rekorden (i nyere tid) tilhørte Chris Abott, og lød på 98 poeng sesongen 2007/2008. En sterk prestasjon av en spiller som så sent som i 2008 nærmest var hockeyinvalid etter en alvorlig kneskade. Så er da Martin også et av Oilers' viktigste ansikter utad. Noe han forvalter på en forbilledlig måte. Innsatsen i forrige høsts Movemberkampanje er bare et av mange eksempler på hans bruk av sin posisjon som idrettsstjerne for en god sak. Kjerring? Da er det vel kanskje bare rett og rimelig at motstanderne misliker ham? Tja, litt temperatur skal det være, men jeg synes det blir litt voldsomt til tider. Norsk hockey er ganske små greier, og mye av dagsorden for debatt rundt sporten settes på diskusjonsforum. Det ledende av disse er for tiden forumet på Hocketmagasinet. Her er det høy Martinfaktor for tiden. For det første filmer sluttspillets toppscorer jevnt og trutt. Han er videre ei skikkelig kjerring. Så er han jo usmakelig med denne rosa bloggen sin, noe han for øvrig deler med lagkamerat Nagel. Det siste er at han bevisst spiller for å skade motspillere. For all del, taklingen av Ylven var stygg. Jeg synes ikke særlig om slikt spill. Det tror jeg ikke han som taklet gjør heller. Hendelser som denne er derimot (dessverre) en del av hockeyen når det drar seg til. Spilleren som i dette tilfellet ble taklet vet mer enn de fleste om dette selv. Det er ikke få spillere som er blitt liggende igjen på isen etter møter med ham. Nå skjedde det motsatte av det normale. Enkelte nærmest vedtar at #26 spiller for å skade motspillere. Det er ganske drøyt! Bortebøtte på Skauen? Men nok om det. Nå er det kamp #6 som gjelder, Jeg håper gutta spiller som om det var den siste. Joda, vi får sjansen i en stappfull Siddishall søndag om første matchpuck skjærer seg, men det skal ikke være tema denne fredagen. Nå er det på tide å prestere på vårt aller, aller beste, noe jeg synes vi har til gode så langt i denne finaleserien. Jeg synes vi så tendenser i kampen onsdag. Glimtvis. Petter har helt siden serien startet snakket om å stenge midtsonen for Lørenskogs fart og videre orke å spille aggressivt i deres forsvarssone. Gjør vi det vinner vi. Vi så tendenser i kamp #5. Får vi se ennå mer av det i kveld blir det bøttefest på Hall Toll!

Da var vi like langt

Tue, 10 Apr 2012 00:16:00 +0200

Kampene kommer tett i sluttspillet. En av nøkkelferdighetene er å kunne nullstille seg mellom kampene. Etter moroa med Puck og Kølle på påskeaften mestret Lørenskog den øvelsen best. Oilers ville med seier i kamp #4 stått med tre matchpucker i pokalkampen. Lørenskogseier ville ta lagene tilbake til start. Det siste skjedde. Nå er det best av tre som gjelder... Langtur NM-finalen 2012 blir med andre ord en fortelling med minst seks episoder. Se ikke bort fra at det blir sju. Jeg er ikke overrasket. Jeg tippet på forhånd avgjørelse i kamp #6. Skal dette skje må et av lagene vinne begge de to neste. Ingen ting tyder på det akkurat nå. Jeg er fristet til å revidere tipset til hockeydrama i Stavanger neste søndag. Min argumentasjon i de siste blogginnleggene har gått på at Oilers etter hvert vil hente overskudd fra færrest kamper forut og rullering på flest spillere. Det kan selvsagt ennå slå til, men akkurat nå tror jeg mer på den mye omtalte hjemmebanefordelen. Får vi en siste avgjørende kamp i best av tre serien som gjenstår, vil denne gå i Siddishallen. Det er jeg glad for. Fem man på isen er en god ide Før vi kommer så langt må vi derimot slutte å sitte utvist støtt og stadig. Kampen 2. påskedag så jeg ikke selv, og jeg har heller ikke den nødvendige hockeyfaglige kompetansen til å vurdere den ene og andre detaljen i utvisning etter utvisning. Man trenger derimot ikke doktorgrad for å forstå at man ikke vinner bøtta fra fryseboksen... Kanskje Oilersgutta lot seg blende av sine fire undertallsmål i løkkehockeykampen lørdag? Ok, det var ironi. Men det må skje noe i denne fasen av spillet. Det kan ikke bare være dommerens feil. Pause i lyriske overskrifter lånt fra rockens poeter på bloggen altså. Den neste uken blir språket spade for spade. Matten er enkel. Oilers er to seiere fra dobbeltmesterskap sesongen 2011/2012. Lørenskog er de samme to seierne fra å kapre klubbens første tittel. Forskjellen for lagene er at Oilers kan få jobben gjort i egen rink. Det bør bli tungen på vektskålen! PS. Til dette med hjemmebane og sånn. Litt ros til motstanderen på tampen av innlegget denne gang. 2400 lagde hockeyfest i Lørenskog Ishall 2. påskedag. Nå må Siddishallen opp i ringene!

There's a new world coming. I can see the light

Fri, 06 Apr 2012 18:04:00 +0200

NM-finalen 2012 har gjort seg ferdig med de første "lagene kjenner på hverandre" kampene. Lørenskog imponerte de fleste, undertegnede inkludert, med å ta kommandoen etter første kamp. Oilers likeså med å slå tilbake på direkten. Serien er nå best av fem. Den første partyfeelingen har lagt seg. De neste kampene vil vise hvem som orker mest og hvem som er villige til å ofre det nødvendige for sine lagkamerater. Analysen som bommer i konklusjonen Lørenskogs hjemmeside bød foran kamp #2 på et interessant stykke populærvitenskap i sjangeren hockeylag og kvalitet. Gjennom å regne matematisk på erfaring fra den ene og andre ligaen, høyde, vekt og jeg vet ikke hva, konkluderes det med at LIK-mannskapet har bedre CV enn finalemotstanderen. Du kan lese statistikken her. Jeg tror ikke hjemmesideredaksjonen mente dette så fryktelig alvorlig, og det er bare positivt at det påstås litt, slik at vi kan få i gang litt diskusjon. Men jeg synes konklusjonen i statistikken hopper alt for enkelt over det viktigste punktet i eget tallmateriale. Nemlig at LIK-spillerne bare har halvparten av Oilers' erfaring fra egen klubb. Om å ha vært der før For Spetsgutta, Sixsmith, Corupe (wow for et 2-1 mål på onsdag!!), Penker og Raboin med flere er dyktige hockeyspillere. Og de har selvsagt vært ute en vinternatt før. Hver for seg. Nagel, Kaunismäki, Hallem, Strandfeldt, CDA og David med flere har vært i krigen tidligere. Sammen. Over halve Oilerslaget som spilte kamp #2 har spilt i samme drakt fem sesonger eller mer. På Lørenskog var Thomas Jordhøy ensom i den kategorien. Dette vil prege finalserien mer og mer de neste kampene. Erfaringen av å ha vunnet og tapt sammen over tid er langt mer essensiell enn hvor mange minutters erfaring enkeltspillere har fra tsjekkisk hockey... Jack Of All Trades Hva har så dette med å se lyset å gjøre? Det er ingen hemmelig at undertegnende tror på flere påskebudskap enn de som har med ishockey å gjøre, og jeg ser at postens overskrift kan bli litt dyp. Men det er bare respons på gjentatte oppfordringer (ironi) fra The Jansen Brothers om mer Bruce Springsteen her på bloggen. Takk for øvrig til Trond for hyggelig reisefølge på kamp #2. For selvsagt har Springsteen skrevet en sang om dette også, i alle fall om vi legger godviljen til. Låta Jack Of All Trades (som overskriften er hentet fra) fra siste album har kuppet hodet mitt fullstendig de siste ukene. Og den handler egentlig om hverdagssliterne (Jack Off All Trades kan oversettes med dette), de som står frem når glitteret har lagt seg og ekte arbeid må til. Springsteen synger den übervakre, enkle melodien på et pianokomp jeg skulle klart å lære de fleste på to timer. Så kjører han på med Salvation Army Band i første solo, og (i dette opptaket fra Late Night with Jimmy Fallon) tidligere Rage Against The Machines gitarist Tom Morello i den andre. Her finnes ikke noe fancy snikk-snakk, bare ærlig arbeid. NM-finalen 2012 vinnes av laget med flest Jacks Of All Trades. De som står for minst fancy snikk-snakk og mest ærlig arbeid. Og jeg tror det blir Oilers!

Slow train coming

Wed, 04 Apr 2012 00:24:00 +0200

Lørenskog visste at deres fremste sjanse til NM-gull gikk gjennom seier i kamp #1. Krigen ville ikke være tapt om de mistet det første slaget, men veien ville bli langt mer kronglete. Lørenskog reiste til Stavanger og gjorde jobben. Oilers vet at deres fremste sjanse til NM-gull går gjennom å slå tilbake allerede i kamp #2. Krigen vil ikke være tapt om de mister det andre slaget, men veien vil bli langt mer kronglete. Gjør de jobben når de reiser til Lørenskog? Sluttspill er herlige greier! Hockeysjokk... Men du verden som det av og til kan ta av i språk og følelser. Jeg har i dag snakket med en nær bekjent som våknet midt på natten for å gruble på det ufattelige tapet. Tabloidavisene fra Akersgata bruker overskrifter som "Hockeysjokket i Stavanger", og vårt eget Stavanger Aftenblad omtaler Siddishallen som "Festningen som slår sprekker". Hallo!! Grunnserien nest beste lag har vunnet en ishockeykamp mot grunnseriens beste lag. Det er ikke noe jordskjelv på gang. Jeg har brukt hele tirsdagen på dugnad i Siddishallen. Solgt vafler og kaffe til gjester med fem forskjellige morsmål (turnering for U16 landslag). Jeg kan fortelle at ryktene om sprekkdannelser er sterkt overdrevet... Stolpe inn varer ikke evig Men for all del, Oilers ga fra seg en strategisk viktig kamp da de tapte kamp #1 mot Lørenskog. Kanskje det er på tide å trene litt på ydmykhet og mobilisere under press? La oss spole litt tilbake. Lørenskog gjestet Siddishallen 14. januar. Kampen endte 3-3 etter ordinær tid. I spilleforlengelsen mente mange (undertegnende inkludert) at gjestene hadde en puck inne, men dommerne visket det ut. Noen minutter senere vant Oilers på straffer. Minimale marginer skilte altså fra at "hockeysjokket" skulle ha utspilt seg for flere måneder siden. Nå virker det som om den ene og andre er lamslått. Skjønner Bob Dylan seg på hockey? Jeg låner overskriften til dette blogginnlegget fra selveste Bob Dylan, og tittelen på en av hans sentrale plater på 70-tallet. Jeg tviler på at Dylan har særlig heng til hockey, og tematikken på denne plata er noe ganske annet enn puck og kølle. Men bildet funker. Oilerstoget rullet over det meste i grunnserien. Etter 2 x 4-0 i kvart- og semifinale har laget måttet kaldstarte litt i sluttspillrundene, men all erfaring tilsier at toget kommer nærmere jo lengre tid som går. Selvsagt kommer Oilerstoget, men spenningsmomentet er om det rekker perrongen i tide. Forestillingen mandag kveld vitnet om startproblemer. Har vi baller til å få opp dampen? Nå får Oilersgutta vise hva de er laget av. Kamp #2 ligger åpen. Gå og ta den! Selv setter jeg meg på en buss med en herlig gjeng fra Oilersfamilien. Den går østover for å støtte laget. Slow buss coming? Å nei du. Jeg tror vi skal komme tungt og godt. Akkurat som spillerne på laget. Foran finaleoppgjøret på påskeaften bør det stå 1-1 i kamper.

Derfor vinner Oilers kongepokalen

Sun, 01 Apr 2012 01:32:00 +0200

Det er i elitesammenheng to unge lag som møtes i vårens NM-finale. Klubben Lørenskog har historie tilbake til 1963, men i eliten har de bare vært sporadisk innom før satsingen etter siste opprykk i 2008. Vårens finale er klubbens første. Stavanger Oilers ble stiftet i 2000, har spilt i eliten siden høsten 2003 og fått med seg tre finaler. I 2010 endte det med seier. Jeg tror klubben i løpet av de neste ukene dobler og sørger for at to pokaler blir med flyttelasset fra Siddishallen til DNB-Arena. Den lille forskjellen Men jeg tror det blir jevnt. Jevnere enn det enkelte som har vært ute og profetert enkel Oilersseier vil ha det til. Og det skulle da også bare mangle. Det er gull- og sølvvinneren fra grunnserien som møtes. To gode hockeylag som begge stiller til dropp med så vel bredde som spiss i mannskapet. Men jeg tror Oilers vinner. Fordi laget har det lille ekstra som utgjør den lille forskjellen. Jeg tror avgjørelsen kommer etter seks kamper. 4-2 til seriemesteren med andre ord, og feiring på bortebane. Og de på selveste fredag den trettende. Dette med hvor mange kamper serien strekker seg får vi sette på kontoen for tippelyst, men påstanden om at Oilers vinner har jeg lyst til å underbygge. Jeg tror følgende faktorer vipper finaleserien i Oilers' favør: Been there, done that For Oilers som organisasjon, for omgivelsene rundt laget og et flertall av spillerne er denne finale den tredje på rad. Det er en unik erfaring å ta med seg på isen. De fleste lag trenger å erfare finalespill før de behersker situasjonen fullt ut. Etter tusenårsskiftet har tre "nye" lag (Frisk, Oilers og Sparta) vunnet kongepokalen. Alle tre tok det siste steget etter å ha kjent på et tap i første forsøk. Jeg tror ikke LIK bryter med denne tradisjonen. Siddishallen Oilers har ikke tapt i Siddishallen denne sesongen. Fortsetter dette gjennom finalerunden betyr det to ting: NM-gull til Oilers og et verdig punktum for en hjemmebane som i en årrekke har vært blant ligaens sterkeste. Begge disse tingene vil inspirere så vel spillere som publikum til å gi alt i innspurten. Jeg er ikke sikker på at Oilers unngår hjemmetap mot LIK i finalen (Lørenskog er laget som var klart nærmest grunnserieseier i Siddishallen denne sesongen), men jeg ser det som ennå mer sannsynlig at Oilers vinner en eller flere kamper i Lørenskog Ishall. Dermed er matematikken enkel. Størst bokstaver i ordet LAG Langt over halve Oilerslaget består av spillere som enten er lokale eller har vært i klubben minst fem sesonger. Alle som har vært en del av en prestasjonsgruppe vet hvor verdifullt dette er. Sammenligner du Lørenskoglaget som slo VIF forrige onsdag med laget som spilte siste kamp sesongen 2008/2009, er det kun Christian Thygesen som dukker opp begge plasser. Du trenger heller ikke mange fingre for å telle romerikinger som nylig sikret finaleplassen for Lørenskog... Overtallsspillet Special Teams er av de viktigste enkeltfaktorene i hockey, ikke minst i sluttspill. Både LIK og Oilers klarer seg godt i undertall, men i overtall er det klasseforskjell om vi legger statistikk for sesongen så langt til grunn. Oilers har vært ligaens beste på dette gjennom hele sesongen, og senest i semifinalene mot Lillehammer spilte lagets powerplay en avgjørende rolle. Lørenskog på sin side slet fryktelig med å omsette i overtall mot Vålerenga, og må forbedre seg betraktelig om de skal ha noen sjanse på NM-gull. Flest matchvinnere Henger litt sammen med forrige punkt, da det handler om typen spillere som står frem og avgjør når det ikke helt går av seg selv. LIK dominerte flere av kampene mot VIF uten at noen enkeltspillere stod frem og tok ansvar som typiske matchvinnere. Det holder ikke mot et Oilerslag som har målgjørere i alle fire rekkene, og som i spissen for ligaens mest målfarlige mannskap mønstrer en "dukk opp" spiller som Martin Strandfeldt og enmannsangrepet Ryan MacMurchy. For å nevne noen. De neste par ukene vil gi oss fasiten. Gjør Lørenskog mine tips til skamme skal jeg være den første til å gratulere. Men jeg tror det ikke.

Clash of the Cash = Clash of Quality

Thu, 29 Mar 2012 23:43:00 +0200

Da kvelden senket seg på Sarpsborgs festlørdag 9. april i fjor, skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg gratulerte Sparta med en suveren sesong. Jeg sluttet med å si at det ville bli mange finaler mellom våre to lag fremover, så vi kunne like godt bli vant med situasjonen. Tipset mitt holdt ikke denne sesongen. Våren 2012 er det Oilers og Lørenskog som møtes i NM-finalen. Lagene med de største ressursene viser seg også å være lagene med den beste kvaliteten. Rollebytte? For mens Sparta på en merksnodig måte klarte å underprestere, administrere og prate vekk medvinden fra dobbeltmesterskapet, fortsatte Lørenskog råkjøret på spillermarkedet samtidig som de røsket opp i sportslig ledelse. Noe som ga resultater. Etter Livingston tok over i Lørenskog Ishall er det kun Stavanger Oilers som har vært bedre enn romerikingene på isen. Vårens finale går mellom sesongens to udiskuterbart beste lag. Oilers og Lørenskog har ikke alle de beste spillerne i ligaen, men de har klart flest av dem. Bredde og dybde er nøkkelfaktorene som har tatt dem til finalen som starter i Siddishallen førstkommende mandag. Dette er faktorer som koster penger, uansett hvordan du vender og vrir på det. Hatten av for Vålerenga Før sesongen (og for så vidt foran sluttspillet) tippet jeg Lillehammer som den argeste konkurrenten til vårens finalister. Jeg er sta nok til å mene at tipset ikke var så helt på jordet. Lillehammer røk riktignok 4-0 for Oilers i semifinalen, men kampserien var jevnere enn resultatet tilsier. Det var derimot et annet lag som skulle bli Askeladden i dette sluttspillet. Å kalle laget med 26 bøtter for Askeladd er kanskje litt modernistisk, men ut fra sesonginnspurtens forutsetninger funker det ganske bra. VIF står med to bronsemedaljer etter en sesong hvor troppen gikk fra tynn til spiker. Det er imponerende. Ikke fordi de samler på den slags metall på Jordal, men fordi nært sagt alle lag med slike utfordringer ville havnet i bakleksa. Så hva er det med VIF? Ikke godt å si. Det handler i alle fall ikke om de mye omtalte veggene. Jordal Amfi er etter hvert å sammenligne med rønne, og det lukter pissoir langt inn i pølsekøen. Jeg er sikker på at laget ville vært like bra om Shampo fikk ønsket om å rive kåken og bygge nytt gjennom. Jeg tror faktisk de hadde blitt enda bedre. Skyldes det noe materielt må det heller være drakta. Jeg tror det skjer noe med dem som trekker den over skuldrene. Og så tror jeg det har noe med den allerede omtalte sønnen av Såpa å gjøre. Det henger sammen med positiv autoritet og naturlig lederskap, noe av det samme vi ser i garderoben og boksen hjemme i Siddishallen. Men nok om Vålerenga for denne gang. Unntakstilstand under finalespillet Det sier seg selv at det blir høy Lørenskogfaktor på bloggen de neste ukene. Som sagt før er respektfull omtale av motstanderne viktig for meg i disse skriveriene. Respekt skal vi ha også under finaleserien, men det kan ikke være for koselig når man skal gjøre opp om kongepokalen. Det sparer vi til etterpå. Jeg regner med andre ord med å få inn litt temperatur i innleggene de neste ukene, og håper en tøff og tett kampserie byr på situasjonene som fører til nettopp det. Supporterne fra Skauen har vært et positivt innslag i Siddishallen de siste gangene LIK har gjestet Stavanger, og vi kommer garantert til å bidra med liv på flere av kampene i Lørenskog Ishall. Resten av konkurrentene får kose seg med påskeferie. Ligaens to beste lag har en bøtte å gjøre opp om. Det er bare å glede seg mandag

Kampen Lillehammer burde vinne...

Thu, 22 Mar 2012 00:23:00 +0200

...men ikke vant. I Kristins Hall virket Oilers tirsdag kveld å ha byttet ut Viva Las Vegas med Aloha From Hawaii (intern ordlek for Elvisfans). Likevel vant de til slutt. Det bekymrer selvsagt Lillehammer med trener Tor Nilsen i spissen. Ikke bare kom de under 0-2 i kamper, de tapte også igjen en kamp de burde ha vunnet. Det har skjedd litt ofte denne sesongen. Kaldstart? Premissene foran semifinaleserien mellom Oilers og Lillehammer var klare. Lillehammer måtte vinne (minst) en kamp i Siddishallen. Ettersom de kom fra en hard syvkampsserie i kvarten tenkte nok de fleste at det beste tilbudet kom allerede i kamp #1. Det tilbudet benyttet de ikke, og dermed var presset stort foran første hjemmekamp. Et tap her, og Mjøslaget måtte vinne to kamper i Siddishallen. Ingen har slått Oilers hjemme denne sesongen, og det er over to hockeykamper siden Lillehammer sist scoret mål i Stavanger. Lillehammer tapte den kampen også... Og det til tross for at Oilers selv tredde seg på gaffelen til Mjøsfolket. Lillehammerscoring etter mindre enn minuttet. Et bortelag som knapt fikk skutt mot motstanderens mål. Kort og godt en elendig åpning fra Oilers' side. Kaldstart på nivå med den gamle Simcaen jeg arvet fra broderen da jeg nettopp hadde tatt lappen som ung og lovende. For lave forventninger? Jeg tippet gull og sølv til Oilers og Lillehammer foran denne seriesesongen. Og jeg var sta nok til å tippe de samme lagene i finale før sluttspillet. Nå ble det semifinale i stedet. Jeg mener laget med L på brystet rår over en solid spillertropp, en av de beste i landet. Balansert er den også. Ryan Nie bakerst. Et robust backkorps med R.J. Anderson i spissen. Og en bredde blant forwardene kun et skadefritt Oilers eller Lørenskog er i stand til å matche. På papiret. Men så var det dette med kart (papir) og terreng (is) da. Det finnes ingen saklig begrunnelse for at dette Lillehammerlaget havnet 25 poeng bak seriegullet denne sesongen. Jeg tror Lillehammer hadde stått seg på å si de gikk for gull. I alle fall sagt at målet var å kjempe helt i toppen. Kalle spaden for nettopp spade når resultatene uteble, og slutte å nyte rollen liten og ressurssvak. Men nei du. Ta for eksempel måten Tor Nilsen beskriver de siste kampene mot Oilers på. I siste seriekamp (i Siddishallen) tapte L'ene 2-0. Det var riktig så bra, for de hadde "hatt seriemesteren i kne" i 50 minutter. I første semifinale tapte Nilesens gutter 3-0. Da var det overhodet ingen grunn til å frykte dette Oilerslaget, så stille som det hadde vært i Siddishallen. I seriesesongen skulle man på nordspissen av Mjøsa bli bedre enn i forrige sesong. Det klarte man for så vidt, ettersom Lillehammer sesongen 10/11 havnet 31 poeng bak seriemester Sparta. Men ærlig talt... Torsdag kveld går vi fra kampen Lillehammer bør vinne til den de må vinne. Tar Oilers ledelsen 3-0 vet alle at resten av reisen er en formalitet. Får vi se et Lillehammerlag som tar ut hele potensialet og forlenger sesongen? Jeg tror ikke det. Men jeg føler meg trygg på at de finner en rar måte å være fornøyde på likevel.

Superfredag

Fri, 16 Mar 2012 19:12:00 +0200

Kamp #7 er selve rosinen i sluttspillpølsa og idrettsdramatikk på høyeste nivå. Norsk hockey innførte best av sju i NM-finalene 2003. Sju kamper for å avgjøre kvart- og semifinaler kom etter i 2006. Kun fire ganger har det måttet en kamp #7 til for å avgjøre en kampserie. Fredag kveld får vi to nye. Og det er ikke hvilke oppgjør som helst som trekker ut i seigpining for spillere og tilhengere. Aristokratene Vålerenga og Storhamar er godt vant med å møte hverandre, men det har ikke vært så vanlig å gjøre opp allerede i første runde. Kanskje nettopp derfor er kampen fredag kveld ekstra viktig. Alt er ikke lenger som det engang var i toppen av norsk hockey. Forrige sesong ble historisk ved at hverken den ene eller andre tittelgrossisten nådde semifinaler. Taperen av kveldens oppgjør blir dermed stående utenfor medaljespill for andre sesong på rad. Det klinger dårlig i klubbkontorene på Hamar og på Jordal, for ikke å snakke om ulyden i klubbkassene. Og ordkampen mellom klubblederne er i gang. Svein-Erik Edvardsen synes VIF-ledelsen er feig som ikke senker billettprisene slik Storhamar gjorde i kamp #6. Jan Tore Kjær svarer med å kalle Storhamars billettstunt for bondesubsidier. Og i dag har Hamar Arbeiderblad en artikkel hvor de minnes VIF-supporterne som pisset i pølsevannet på Hamar på 80-tallet. Sluttspill er herlige greier... For ære og fedreland Du får det kanskje ikke bekreftet fra klubbene selv (bortsett fra stammen av ortodokse Spartasupportere da), men å ryke ut allerede etter kvartfinale er dunderfiasko både for Lillehammer og Sparta. Sistnevnte tok begge titlene forrige sesong, og har som selvtitulert Hockeytown gjort seg til spydspiss for landets hockeykultur. Da rimer det dårlig med 5. plass i serien og kvartfinaletap. På Lillehammer ligger det kanskje ikke like tykt utenpå, og klubben liker å fremstå som outsideren med de små ressursene og nøkterne mål. Kanskje en strategi for å dempe presset. Et blikk på Tor Nilsens lagoppstilling forteller derimot med all tydelighet at klubben rår over store spillerressurser (som selvsagt ikke er gratis), og L.I.K. burde akkurat som kvartfinalemotstanderen være blant tittelfavorittene denne sesongen. Lillehammer og Sparta endte henholdsvis 27 og 37 (!) bak seriegullet. Det hører ikke hjemme noen plass. Vinneren av kamp #7 fredag har sjansen til å legge seriefiaskoen bak seg. Taperen må smatte på den hele sommeren. Jeg vil forresten korrigere innledningen min litt. Kamp #7 er selvsagt snadder sluttspillpølse, men selve rosinen må jo være når avgjørende sjuende kamp går til overtid. Det har skjedd to ganger i norsk NM-historie. Første gang da Storhamar slo Vålerenga 2-1 på Hamar i siste og avgjørende finale i 2004. Andre gang da Oilers slo Stjernen med samme siifer i siste og avgjørende semifinale i 2006. Kanskje Superfredag legger ny dramatikk til statistikken?

Bloggen TIPPER sluttspill: 2012

Sun, 04 Mar 2012 16:45:00 +0200

Det mangler ett sluttspill i mimreserien min. Det forrige. Jeg velger derimot å la det være i fred. Ikke fordi det er noe i veien med sluttspillet eller minnene, men fordi det ikke er så mye mimre på. De fleste korttidsminner tar vel igjen det grøvste. Jeg prioriterer på første dag av årets sluttspill å tippe litt. Tips skal som kjent være inne før kampene kommer i gang om de skal bli tatt seriøst, og like før kvartfinalene droppes i gang har jeg en magefølelse på hvordan det vil gå til slutt. Favorittseier Jeg tror Oilers også tar sesongens andre tittel. Argumentasjonen fra min side er den samme som foran seriestarten. Oilers vinner fordi de har det beste laget. De har flest kvalitetsspillere å fordele ansvaret på, og seriesesongen har vist at det finnes matchvinnere i nært sagt alle rekker. Oilers er også godt forspent innenfor sluttspillshockeyens viktigste enkeltfaktorer: Keeperplassen og Special Teams. Ruben har erfaring fra å dominere og vinne sluttspill. Det er avgjørende ballast. Videre har Oilers ligaens klart beste over-/undertallspakke, en fase av spillet som alltid sentral når det kommer til play-off. Til slutt kommer vi ikke utenom hjemmebanefordelen. Oilers har ikke tapt i Siddishallen hele sesongen. Fortsetter flyten på hjemmebane vil det ha enorm betydning også i sluttspillet, ikke minst siden seriemesteren har med seg den såkalte hjemmebanefordelen i tilfelle en avgjørende kamp #7. Vårens sluttspill blir også spesielt i Siddishallen, ettersom det er Oilers' siste før flyttingen til DNB-Arena. Alle involverte, åde spillere og supportere, vil gjøre sitt ytterste for avslutte med flagget til topps. Sultne utfordrere Jeg tror Oilers i finalen møter den av utfordrerne som er den mest sultne, og jeg tror vi finner laget i kvartfinalen mellom Lillehammer og Sparta. Felles for disse lagene er at sluttspillet er siste sjanse til å få noe ut av sesongen. Selv om representanter for begge lag prøver å snakke det bort, er det et faktum at begge har underprestert kraftig. Verst er det selvsagt i Hockeytown. Det skal nesten ikke gå an å forvalte et dobbeltgull dårlig som det Jobs og co. har prestert denne seriesesongen. Når man toppet det hele med å kaste poeng i papirkurven på kontoret var det liksom bare det som manglet. Sparta må ha noe ut av sluttspillet for å redde æren. Det samme vil jeg si om Lillehammer, selv om utgangspunktet i omgivelsene og premissene er litt annerledes. Jeg synes Lillehammer har solgt inn kunstig lave forventninger denne sesongen. Et blikk på stallen sier meg at dette laget minst burde tatt bronse i serien. Profilene er mange, og de har neppe vært gratis. Nytt medaljespill, og aller helst finale, snur sesongen fra fiasko til suksess. Profeti Sagt litt selvironisk er kanskje den viktigste grunnen til at det ikke går slik jeg nå tipper nettopp at jeg tipper det. Jeg har det ikke med å treffe i konkurranser som dette, men jeg prøver meg gang på gang. Utviklingen i årets sluttspill tror jeg blir som følger: Lillehammer, Storhamar, Oilers og Lørenskog vinner sine kvartfinaler. Vinner Sparta kvartfinalen mot Lillehammer bytter disse plass i tipset mitt videre. Oilers velger Storhamar i sin semifinale. Lørenskog møter dermed Lillehammer. Oilers møter Lillehammer i finalen. Oilers vinner 4-2 i kamper, og blir med andre ord norgesmester etter kamp #6 i Kristins Hall Alt klart for første dropp!

Bloggen mimrer sluttspill: 2010

Sat, 03 Mar 2012 15:46:00 +0200

Ærlig skal man alltid være. Jeg må tilstå at jeg ikke helt så pokalen komme i 2010. Petter Thoresen var klar på at det skulle vinnes noe i klubben da han ble Oilerstrener våren 2009, men de fleste tenkte vel at det kom til å ta noen sesonger etter ørkenvandringen av svake resultater vi nettopp hadde lagt bak oss. Men for å sitere samme Thoresen på seiersfesten i Forum: Vi vokste. Og vokste. Og Vokste! Stavanger Oilers gikk vinteren 2010 fra skinnfell til løve. Da vårluft (og askesky) nådde kongeriket var laget ustoppelig, og feide VIF bokstavlig tatt av banen i den siste kampen 19. april. Ligaen generelt Serieavslutningen denne sesongen bar liksom ikke bud om noen absolutt NM-favoritt. Vålerenga vant, men var på ingen måte vanntette. Sparta tok sølv, men virket i de siste kampene rett og slett litt slitne. Oilers hadde positiv kurve på tredjeplass, men sesongen totalt hadde vært såpass ujevn at gull virket å være litt i overkant. Overraskelsen i innledningsrunden kom vel fra Hamar. I den grad det går an å bli overrasket av SIL i sluttspill, var det uventet at de som lavest rankede lag skulle slå ut Lørenskog som hele sesongen hadde kjemper i toppen. VIF ble derimot for sterke i semifinalen, og Storhamar stod sammen med Sparta igjen med bronsemedaljer. Reprise av NM-finalene 2006 med andre ord. Men den forskjell at det denne gang ble spennende. VIF og Oilers sloss i seks kamper før avgjørelsen falt. Mer om finaleserien om du leser videre i blogginnlegget. Oilers spesielt "Vi valgte vel å prøve noe nytt" var begrunnelsen fra sportslig ledelse da Lillehammer ble valgt fremfor svakere tabellplasserte Storhamar i kvartfinalene. Og valget viste seg vel å være greit. Oilers avgjorde i alle fall i kamp #6 i Kristins Hall, og etter to sesonger med kvartfinaletap var det igjen klart for semifinaler i Siddishallen. Semien startet på beste måte. Sparta ble først slått i Sarpsborg, deretter i Siddishallen. De blå slo drimot tilbake og utlignet til 2-2. Oilers vant derimot kamp # i Sarpsborg, og kunne dermed fullføre serien i kamp #6 hjemme, noe de gjorde ved å slå rivalen fra Hockeytown 3-2. Finalespillet ble både spennende og dramatisk. Personlig var det først etter kamp #1 på Jordal jeg virkelig skjønte at dette kunne gå veien. Oilers spilte en kanonkamp og kunne like godt kommet hjem med seier som tap. Når vi så utlignet til 1-1 i første hjemmekamp, var det mange supportere som satt på bussen mot Oslo og tenkte optimistiske tanker foran kamp #3. Den gikk derimot rett i dass. Oilers var så svake at VG's hockeyekspert Øystein Jarlsbo spandere sitt eneste blogginnlegg i finaleserien på kampen, under tittelen Kjøpelagets forbannelse. Innlegget hadde like svake poeng som det traff i tipset sitt (4-1 til VIF). Kjøpelaget vant nemlig de tre neste og mottok kongepokalen som første vestlandslag en drøy uke senere. Tre av mine NM-minner fra 2010 Galskapens periode i Sarpsborg Vi måtte vinne kampen for å ha regien i semifinalene. Kampen gikk i Sarpsborg, med et sultent lag og ennå sultnere supportere på andre banehalvdel. Og Sparta scoret tidlig. Alt hadde kurs mot hederlig tap. Så skjedde det utrolige. Oilers vant midtperioden 14-1 (!) i skudd og Martin scoret hat-trick. Oilers reiste vestover med 3-2 i kamper og avgjorde serien to dager senere i Siddishallen. Magisk. Petter'n over vantet Pucken over vantet er det som kjent noe som heter. Varianten Petter'n over vantet er derimot mer spesiell. Den skriver seg fra tirsdag 13. april 2010. Oilers og VIF slåss om kamp #4 i finaleserien. Kampen var i første overtidsperiode. Kaunis scorte. Ole Stian Hansen fikk det ikke med seg (bombe). TV-bildene fra Roughneckssvingen var tydelige. Pucken var inne. Siddishallen går totally bananas. Så skjedde det. Jeg har aldri spurt Petter hva han egentlig prøvde på, men han klatret vitterlig halvveis over skillvantet til bortelagsboksen og ropte etter Shampo... Etter hvert la virvaret seg, og kampen kunne fortsette. Helt til Snorre scoret målet som ga kvelden en lykkelig utgang. For alle parter. Ingen hadde hatt særlig god følelse av VIF-seier. Ikke engang Vålerenga selv. Ennå mindre måldommeren bak målet der Kaunis scorte... Tårer og gulldress Kamp #6 ble aldri veldig spennende ettersom Oilers tidlig ledet 3-0. Men du verden så rørende den ble for oss med Stavangerhjerte. For meg står bildet av Tore Chritiansen og Pål Higson som omfavner hverandre etter kampslutt som det helt spesielle. Sesongene forut for NM-triumfen var tunge. For Oilersfamilien generelt, Pål og Tore spesielt. Så kom endelig triumfen. TC byttet til Elvisdress (i gull) i andre pause. Pål vekslet mellom smil og tårer til langt på natt. En feiring tålmodige klubbledere verdig. Hva husker du best fra dette sluttspillet?

Bloggen mimrer sluttspill: 2008/2009

Fri, 02 Mar 2012 01:24:00 +0200

Jeg må slå sammen to sluttspill for å komme gjennom alle. Valget er enkelt. Sluttspillene 2008 og 2009 kan tas i ett. For det første er oppsummeringen fort gjort. Oilers spilte i løpet disse to norgesmesterskapene totalt 10 kamper. Det er drøyt halvparten så mange som i 2010 alene. For det andre blir vi begge sesongene ydmykende enkelt slått ut av Storhamar allerede i kvartfinalene. Ligaen generelt Kongepokalen går også disse sesongene til Storhamar og Vålerenga, men to "nye" seriemestre vitnet om at hengemoniet i norsk hockey var i ferd med å spre seg til flere. Frisk Asker vant 2007/2008 først i spillerlotto. The Abbots kom rekende på ei fjøl samtidig som Aasen spilte sin siste sesong på en stund i Norge. Sune Bergmans gutter vant like godt hele seriemesterskapet, men måtte i NM-finalen gi tapt for et kloktspillende Storhamar som vant NM fra 6. plass i grunnserien. En viss Stavangergutt bakerst hadde en aldri så lite finger (snapphanske) med i spillet... 2008/2009 var det Spartas tur til å ta hjem seriegullet, men også denne gang kom en av aristokratene i veien da det gjaldt som mest i NM-finalen. Vålerenga sikret sin ørtende pokal ved å vinne 4-2 i kamper. Shampos gutter tok grep med tre strake seiere, men to Spartareduseringer utsatte avgjørelsen til Jordal i kamp #6. Her avgjorde VIF med seier 1-0. Bronsemedaljene gikk i 2008 til Vålerenga og Comet, mens Storhamar og Stjernen delte medaljene etter semifinaletap i 2009. Oilers spesielt Som sagt kan dette oppsummeres kort og brutalt. I 2008 vant vi for andre (og forhåpentligvis siste) gang i klubbens historie ingen sluttspillskamper. Sesongen var over mens kalenderen ennå viste februar måned! Vi scoret totalt tre mål. To av dem ved Snorre Hallem, ett ved Juha Kaunismäki. Alle ære til vår sluttspillsclutch og kapteinen, men hvor var våre naturlige målscorere? Jeg orker ikke dvele så mye rundt alt som skjedde foran sluttspillet, men noen stikkord kan vi ta. Trenerskifter, skader, feilslåtte importer og såkalte stjerner som i sluttspillet choket en etter en. Vi snakket mye om hvor rå vi skulle være når det ble NM, men da alvoret startet dummet vi oss enkelt og greit ut. Ikke mer å si om den saken. Sluttspillet 2009 var ikke stort bedre. Vi vant riktignok to kvartfinalekamper, men det skjedde etter at Storhamar fikk lede kampserien 3-0. Da vet alle at løpet nært sagt alltid er kjørt. Trøsteseiere med andre ord. Og det med tidenes tyngste Oilerslag, spiller for spiller. For å si det enkelt, flere av dem som virkelig burde tatt ansvar skuffet kapitalt. Aldri så galt godt for noe. Det ble rensket opp foran neste sesong. Tre av mine NM-minner fra 2008/2009 Familieturen Ryktene sier at mange av Oilersspillerne og aparatet rundt laget valgte å ta seg en fest med seierherren etter 0-4 fadesen i kvarten 2008. Jeg synes det er helt fryktelig æreløst, men dem om det. Supporterene valgte en annen "feiring". Vi reiste til Mora og fikk med oss elitserieoppgjøret Mora-Timrå. Det ble en uforglemmelig tur. Jeg har alltid latt meg fascinere av Roughnecksmiljøets evne til å fungere som en familie. Dette var familietur av beste merke. Saul Miller Et av tiltakene som ble prøvd foran sluttspillet 2008 var å hente idrettspsykologen Saul Miller til Stavanger. Vennen av den gang Oilerstrener Larry Huras skulle hjelpe klubben i jakten på sluttspillssuksess. I ettertid vet vi at suksessen uteble, men Miller gjorde inntrykk på alle som møtte ham. I alle fall meg. Jeg fikk en lengre prat med ham i forbindelse med en artikkel jeg skrev i Oilersmagasinet. Hans refleksjoner rundt play-off som konkurranseform og psykologien mellom spillere og andre involverte gjennom kampseriene inspirerte meg voldsomt. Jeg hadde dilla på sluttspill før møtet med Miller. Etterpå var jeg fullstendig hekta. Slaps i Strømstad Det sies at man i motgang må komme til bunns før det kan gå oppover igjen. Litt selvironisk sagt tror det reisekamerat Tobias Eiken og jeg opplevde etter det kvarttapet mot SIL i 2009 er bunniivået for en Oilerssupporter. Supporterbussen skulle til Strømstad for overnatting etter kampslutt på Hamar, for så å ta Sandefjordferja hjemover neste dag. Etter masse kø på E6 kom vi oss over svenskegrensa. Unge Eiken og undertegnede var så deppa at det eneste som motiverte oss var trøstespising av godis på hotellrommet. Men fant vi noe som helst som hadde åpent? Å nei du. Vi vasset gatelangs i tjukk slaps. Nedover til ferjeterminalen. Oppover i bygatene. Rundt på havnen. Stengt over alt. Man kan begynne å lure på hva en sloss mot i en sådan stund. To strake kvarttap var ikke nok. Vi skulle ikke få godis heller... Men så var det dette med å nå bunnen da. Etter dette har det meste gått en vei med Oilers. Oppover! Hva husker du best fra disse sluttspillene?

Bloggen mimrer sluttspill: 2007

Wed, 29 Feb 2012 23:06:00 +0200

Våren 2007 var første gang Oilers hørte med blant favorittene i et sluttspill, og optimismen var stor etter klubbens første seriemedalje. Gunnar Johansson valgte typisk nok angrep som det beste forsvar, og slo fast at i sluttspillet var det kun pokalen som gjaldt. Noen pokal ble det ikke. I stedet fikk vi vår første av tre sesonger med sluttspillstap mot Storhamar. Ligaen generelt Alt var tilbake til det "normale" våren 2007. VIF og SIL sammen øverst i serie og sluttspill. Vålerenga ble norgesmestre til slutt, Storhamar tok med andre ord sølv, mens Oilers og Sparta stod igjen med bronsemedaljene. Etter to pokaler med leresoldater sentralt, var det et mer jevnt og traust Vålerengalag som gjorde jobben våren 2007. Beste poengplukkere for norgesmesteren ble Anders Fredrisksen og Mathias Trygg. Sluttspillets største profil spilte derimot på det tapende finalelaget. Christian Larrivee gjorde et meget solid sluttspill for de blågule, noe ikke minst Oilers fikk føle i semifinalene. Larrivee ble også kåret til årets forward i ligaen. Oilers spesielt Oilers kunne som serietreer velge mellom Sparta og Comet i kvartfinalen. Valget falt på sistnevnte, og i første omgang så dette genialt ut. Oilers feide over haldenserne og ledet 3-0 etter en hjemme- og to bortekamper. Så stokket det seg. Først ødela en viss Peter Lorentzen festen i Siddishallen ved å avgjøre kamp #4 på overtid. To dager senere var det klart for ny kamp i Stavanger. Hjemmelaget pisset i suspen og lot Cometspillerne ydmyke Stavangerpublikummet med seier 7-3. Serien flyttet til Halden og plutselig var det hele åpent igjen. Heldigvis slapp vi med skrekken. Mye takket være en opplagt Bengan bakerst avgjorde Oilers med 3-2 i kamp #6, og vant dermed kvarten med 4-2 i kamper. Shampo gjorde det tidlig klart at Vålerenga ville velge Sparta, og dermed var det duket for reprise av semifinalen fra 2004, Storhamar - Oilers. Det skulle bli en kampserie med spennende kamper, temperatur og tidvis sterke følelser involvert. Oilers tok første stikk med 7-5 hjemme i Siddishallen. Storhamar svarte oppskriftsmessig med 4-1 i sin første hjemmekamp og festet videre grepet med å vinne 5-3 i Stavanger i kamp #3. Oilers reiste dermed til Hamar for to strake bortekamper med kniven på strupen. En måtte vinnes, aller helst den første. Og slik gikk det. Oilers vant den fjerde semifinalen 4-3 etter avgjørelse på overtid. I kamp #5 var det derimot bom stopp og dragene vant (for oss) skuffende enkelt 5-1. Kanskje gikk lufta litt ut av Oilersmannskapet etter disse kampene? I alle fall kom et skaderedusert Storhamarlag til Stavanger og vant 3-2 i kamp #6. Oilersesongen var dermed over etter tap 2-4 i kamper. Tre av mine NM-minner fra 2007 Bøttene fra Evje For meg personlig er sluttspillet 2007 kanskje det kjekkeste tursluttspillet så langt. Miljøet i Roughnecks var knakende godt, og vi reiste på flere kjekke borteturer. Kvartfinale #1 mot Comet i Halden var den første. Vi måtte reise til fjells for å unngå snøkaos (seriøst) ettersom det hersket unntakstilstand langs E39. Vi hadde en stopp på Evje, og der fant et smart hode på at vi skulle kjøpe bøtter i klubbfarge til hele reisefølget. Så da Oilers vant en overbevisende 5-2 seier i første kvartfinale stod 40 tilreisende supportere med bøtter i Halden Ishall og sang "Oilers ska ta byttå hjem i år". Kult. En bekymret Tobias Kamp #4 på Hamar ble en skikkelig godbit sett med Oilersøyne. Vi måtte enkelt og greit vinne for å henge med i kampserien. Og vi vant! CDA satte inn den avgjørende scoringen på overtid. Jeg tok helt av og var nok litt ukritisk i feiringen. Det ble en del klemming for å si det slik. Noen av oss gikk til Storhamarkafeen for å sjekke muligheten for en matbit før supporterbussen dro til hotellet. Der ble vi stående å snakke med den gang Storhamarleder Petter Salsten. Jeg klemte ikke den gamle landslagsbacken, men Tobias følte det var nære på. Kommentaren hans får frem smilet den dag i dag: "Vinne me på syndag jokke du an vel opp itte foten, Kjetil? Eg e bekymra!". Dessverre vant vi ikke søndagskampen... Het debatt under semifinalene Først slang Gunnar Johanssons med leppa til Ruben Smith. Så påsto Hamarfolket at Ante Pettersson knetaklet Steffen Thoresen. Så toppet det seg med Teemu Kohvakkas grisetakling av samme Ante i kamp #5. På vei til matchstraff valgte Oilers' kvartfinalehelt fra 2004 å runke kølle foran tilreisende bortesupportere. Hockeyforumet på Aftenposten glødet som aldri før de neste dagene, og meningene var mange og sterke i lokalmediene rundt begge lag. I ettertid kan vi smile litt av oss selv og slå fast at temperatur er en del av hockeyen, ikke minst under et sluttspill. For jeg har fremdeles kontakt med supportere fra Storhamar-miljøet, og et utmerket forhold til den gang SIL-trener Petter Thoresen. Det skulle da også bare mangle. Hva husker du best fra dette sluttspillet?

Bloggen mimrer sluttspill: 2006

Tue, 28 Feb 2012 23:01:00 +0200

I et intervju forteller Juha Kaunismäki om følelsen av å ha vunnet tre Norgesmesterskap med Oilers. Kvartfinaleseieren mot TIK, semifinaleseieren mot Stjernen og finaleseieren mot VIF hadde det til felles at laget hver gang fikk maksimalt ut av situasjonen, og dermed føltes det som bøtte. Vi er nå kommet frem Kaunis' andre "NM-gull" med Oilers, det de vant ved å ta seg til finale våren 2006. Og Juha skulle spille en av hovedrollene... Ligaen generelt Denne sesongen ble det for første gang spilt best av sju helt fra kvartfinalene. Stjernen og Storhamar stod igjen med bronsemedaljene, mens Vålerenga slo Oilers i en finaleserie som aldri ble skikkelig spennende. Oilers hang riktignok god med i sine hjemmekamper, men 4-0 totalt og knus i den siste av dem er klar tale om styrkeforholdet. Sesongens klart beste lag sesongen sett under ett kom derimot ikke til NM-finale. Storhamar opptrådte nærmest som et selvspillende piano gjennom seriesesongen, og med førsterekka Svensberget/Hansen/Yetman i spissen satte SIL poengrekorden Oilers nettopp slo. Petter Thoresens menn anno 2006 kapret derimot 108 på 42 kamper. Petter Thoresens menn anno 2012 trengte 43 kamper på å samle 109. Men altså ingen finale Hamar. Vålerenga lanserte for andre sesongen på rad en Plan B etter jul, denne gang kalte de den til og med Operasjon Kongepokal. De fleste trakk på smilebåndet ettersom hentespillerne Brad Defauw og Greg Day definitivt ikke var Chris Mason og Scott Hartnell. Men den som ler sist ler som kjent best. VIF kjempet seriemesteren i stykker med 4-2 i semifinalen, og i finalen var som sagt Oilers sjanseløse. Oilers spesielt Oilers møtte Sparta i kvartfinalene denne våren, en kampserie hvor seier fulgte hjemmebane frem til Oilers vant kamp #6 i Sparta Amfi. Hjemmelaget førte kampen med 3-0 tidlig, men Oilers hentet opp og Ante Pettersson satte den avgjørende 4-3 scoringen fem minutter før slutt. Seieren var faktisk den første for Oilers i Sparta Amfi gjennom tidene. Semifinalene mot Stjernen ble en triller av de sjeldne. Tre av kampene gikk til overtid, og endelig avgjørelse kom først i femte periode av kamp #7. Før den siste kampen hadde lagene holdt sin hjemmebane, men Oilers brøt altså mønsteret da det gjaldt som mest. For enkelte i Oilersfamilien tror jeg den kampen blir stående som den største uansett hvor mange bøtter klubben måtte hente i årene som kommer. Og den var historisk. Aldri før hadde et lag fra vestlandet kvalifisert seg for NM-finale. Som allerede nevnt ble finaleserien et aldri så lite antiklimaks for Gunnar Johanssons gutter. Det startet allerede i første kamp med Snorre Hallems kneskade. Med kapteinen ute mistet Oilers en av få spillere med skikkelig finaleerfaring, og lagets kanskje mest balanserte rekke - Kohvakka/Ante/Hallem - ble brutt opp. Herfra og ut lignet Oilers et beseiret lag. Jeg tror faktisk ikke gutta hadde mer å hente. Tre av mine NM-minner fra 2006 Og så scorer Juha Kaunismäki... Jeg hører til dem som ikke kom seg til Fredrikstad den legendariske søndagen. Dermed ble det nettradio med guest star kommentator Rino. Med tanke på hvordan huset i Håbafjellveien ristet, tør jeg nesten ikke tenke på hvilke scener som utspant seg på bortefeltet i Stjernehallen. Jeg fikk en telefon fra en av supporterne der borte bare minutter etter avgjørelsen, men det kom bare stønn og vræl ut. Jeg la på og fortsatte heller å hoppe opp og ned på gulvet sammen med guttungen. Finale #3 i Siddishallen Jeg har omtalt finaleserien som uspennende, men kamp #3 bød på glimt av den neste verden. I alle fall for en stakket stund. Morten Bakkene var som et villdyr og scoret hat-trick i åpningsperioden. I pausen sang Espen Hana "We Are The Champions" fra isen, og på mannetoalettet var spørsmålet kun hvor stor seieren skulle bli. Men vi glemte vel hvem vi spilte mot. Vålerenga stilte resten av kampen opp i triatlon, og Tor Olav Johnsen godkjente scoringer både i hockey, fotball og tennis. Vålerenga vant selvsagt den kampen også... Fredrik Sundin Sudden spilte sin første sesong og sitt første sluttspill i Oilers, og han bar nærmest laget til finalen. Delvis som ving sammen med Suo og Kesti, eller inn som center når kneet til #22 ødela. 21 poeng totalt i sluttspillet, og det på to runder i praksis. Oilers produserte knapt noe i finalene. Sundin var kort og godt Oilers store spiller den sesongen! Hva husker du best fra dette sluttspillet?