For å være litt konstruktivt kritisk på en ellers meget hyggelig Oilersettermiddag, må det være lov å undres litt over starten på kampen. På forhånd fokuserte Petter Thoresen på å ikke gi motstanderen unødvendige målsjanser, samt å holde seg på isen slik at SIL ikke fikk utnytte sitt effektive overtallsspill. I første halvdel av åpningsperioden var det januarsalg på overgangsmuligheter for gjestene, og to ganger fikk de blågule spille i flertall etter unødvendige utvisninger. Heldigvis klarte Storhamar ikke å utnytte noen av tilbudene. Resten av kampen dominerte Oilers fullstendig. Selv i sluttperioden hvor Storhamar fører klart hva gjelder skudd har Oilers de største målsjansene.
Pene mål
Antti Ore sto støtt da det vippet i starten, og etter hvert måtte Ruben Smith i motsatt ende gi tapt. Og da målene kom var de av det småpene slaget. Eller rettere sagt, tre pene og ett krigemål.
Første scoring kommer midtveis i første periode, like etter at Oilers er fulltallige etter utvisning. Marius Trygg setter fart på høyresiden og finner CDA med presist pass skrått mot lengste stolpe. Oilers fremste formspiller gjør det enkelt.
CDA har satt viktige 1-0 bak Ruben Smith. Servitøren med gliset er Marius Trygg.
Så 2-0 etter snaue seks minutter av midtperioden. Igjen er ”Sundinrekka” på isen (vel å merke hang Martin Strandfeldt igjen i byttet og fikk notert assist på scoringen), og flott kombinasjon #20/#10 (begynner virkelig å svinge over det tospannet) ender opp med Sundins tredje scoring på to kamper.
Midtperioden bød også på 3-0, og det er her vi noterer det herlige krigermålet. Oilers spiller powerplay, og Mika Suoraniemi bare vil ha en løs puck ved Smiths høyre stolpe i mål. Og i mål går den. At Eirik Skadsdammen sutrer på seg ti minutter hvile fordi han synes Mika er for aktiv foran egen keeper er bare perfekt sett med Oilersøyne. Du hvor mange slike scoringer vi har fått mot fra nettopp Storhamar…
Kampens mest elegante blir nok 4-0, som kommer drøye sju minutter ut i siste periode. Krigeren Mika er i det elegante hjørnet (bokstavlig talt) og sender tversover til landsmann Loikas, som kommer med fart over blå inn foran SIL-målet. #29 gjør det vi på nordjæren kaller "å blura te pucken”, og han som kunne sagt den setningen med riktig dialekt på isen rekker ikke en gang å reagere.
På dette tidspunktet har de tilreisende SIL-supporterne allerede sunget ”Gullik må gå” en stund…
Neppe kampen de tilreisende fra Hamar hadde håpet på...
Heder og ære
Storhamarlaget som gjestet Siddishallen denne lørdagen er det svakeste jeg har sett siden Oilers startet elitespill høsten 2003. Ikke all verden spillermateriale er en ting, de blågule har utrettet mye uten å ha det beste papirlaget tidligere. Kongepokalvinteren 2008 er et godt eksempel. Nå synes jeg derimot tradisjonelle SIL-kvaliteter som stram organisering og disiplin manglet i store deler av kampen. Verst var siste del av midtperioden hvor en etter en sutret seg til fryseboksen. Slikt blir det i alle fall ikke poeng av. Pål Johnsen fikk bestemannsprisen, og var den som stelte i stand mest bry for Oilersforsvaret tidlig i kampen.
På Oilers gjorde Laget som enhet en god kamp. Det blir dermed et luksusproblem å dele ut stjerner, men nå har vi en gang denne tradisjonen:
*** Antti Ore
Stabilt god kampen gjennom. Takket være null hull bak kunne resten av laget ta den tid det trengte for å prikke inn på Ruben Smith, og Antti står dermed frem som ettermiddagens matchvinner.
Det gjelder å holde buret rent! Antti svikter ikke pliktene etter kamp.
** Robbie Bina
Fulgte Bina med lupe for å forsikre meg om at nykommeren virkelig var så god som vi vil ha det til. Legger jeg vrangviljen til observerte jeg ett unøyaktig oppspill. Resten skjedde med konstruktiv adresse. På kølleblad. I høyt tempo.
* Mika Suoraniemi
Loikas, Sundin og CDA scoret "penere" mål, så hvorfor stjerne til Mika? Jo, fordi han scorer slitermålet, det som kommer ut av pur innsats og vilje. Noe han tar med seg ut i hvert eneste bytte, og som gang på gang gjør medspillerne bedre enn ham selv!
For www.oilers.no
Oddmund Sola, foto
Kjetil Garvik, tekst
