Times They Are A-Changin'
Jeg var på Jordal og så Oilers spille mot Vålerenga forrige tirsdag. Jeg har gjort meg mange tanker etter den kampen. Jeg har sett Stavangerlag spille mot VIF i Oslo flere ganger tidligere, og denne tirsdagen var det tid for noen flashback.
It was twenty years ago today
Jeg tror i alle fall det var 1991. I februar. Viking skulle til pers i løvens hule, og jeg gikk nedover mot Jordal fra T-banestasjonen på Ensjø. De var på vinteren, og i mitt minne var det snø og skikkelig fint vintervær. Jeg er egentlig ikke helt sikker på det med den snøen, men det blir litt som førjulsminnene fra barndommen. Der var det alltid snø, for slik skal det være. Nå var det vinter og jeg var i hockeyland. Ergo snø. Enkelt og greit.
Jeg husker hvordan jeg la om til klønete bokmål i billettluka for ikke å skille meg ut (rødmer når jeg skriver dette...) og hvordan jeg prøvde å gli inn i mengden inne på kampen. Det var ikke det store å snakke om Stavangerhockeyen i selveste tempelet. Jeg husker Klanen med en blanding forrakt og beundring. Jeg skjønte ikke særlig av sangene, men de sang noe vanvittig.
Det var rett og slett kjempestemning på en helt vanlig ukedag mot en hockeyparentes fra vestlandet. Det virket på meg på meg som om de var inderlig stolte av drakta si og av spillerne sine. Apropos spillere. Jeg husker Jon Magne Karlstad, Shampo, Bilkvam, Marius Rath og Roy. For å nevne noen. Og ja, jeg husker Petter godt. Ufordragelig som resten av gjengen, men "hekkan så goe di va" for å bruke Sandnesdialekt.
Jeg husker resultatet også. 9-2. Og jeg mener bestemt at det var snø på vei tilbake til T-banen. Kanskje det faktisk var fint vintervær?
These were the days my friend?
Fint vintervær var det ikke forrige tirsdag, men så var vi da også ennå i november. Ikke var det særlig stemning nedover veien fra Ensjø heller. Sur sidevind og langt mellom draktkledde supportere. Scenarioskiftet fortetter inne på selve arenaen. Det er jo nesten ikke folk på kamp. I alle fall virker det slik i en så stor hall. Og det er så vanvittig dødt. I min indre filmavis fra tidlig 90-tall sang Klanen i ett sett. Trekker vi fra litt for nostalgien (som med den omtalte snøen) var det fremdeles goe gang. Klanen anno forrige tirsdag sang knapt en strofe. Det kom noen ufrivillig flerstemte vokaler et par ganger, men det understreket liksom ingen ting. Det bare kom.
Alt dette blir derimot bagateller målt mot den virkelige endringen fra 20 år tilbake i tid. Som alle selvsagt har fått med seg tapte Oilers kampen 4-3, etter at Steffen Thoresen satte GWG like før slutt (du verden så spennende speaker syntes det familieforholdet var...). Og publikum var lykkelig. De hadde slått selveste serielederen!
"En seier for selvtilliten" slo Shampo fast. "God tur hjem, vi kan når vi vil" sa en hyggelig vakt til meg idet jeg tar turen mot T-banen. Hva Klanen sa vet jeg ikke helt, for etter å ha gurglet noen greier jeg tror var en melodi på navnet Steffen Thoresen, stemplet de Mission Completed og forduftet.
Glede over å ha slått et Stavangerlag på Jordal med andre ord (de pleier jo stort sett å slå oss der borte da...). Et Stavangerlag som manglet fire nøkkelspillere. Et Stavangerlag som stilte med flere Stavangergutter enn utlendinger.
Your old road is rapidly agin'. Please get out of the new one if you can't lend your hand. For the times they are a-changin'
Sir Bob vet å få sagt det...
Apropos å få det sagt. Da jeg kom til billettluken denne gang sa jeg med rak rygg:
Eg ska ha ein billett. Bare vanligge ståplass. Gje meg ein te bortefeltet viss dokkor har noge sånt!
