Hell Bells i sluttspillet?

Se for deg at du sitter på årets største hit. Men du vet ikke hvem som spiller i bandet. Da er det vanskelig å øve til konsert. Litt fantasifullt sagt er dette Petter Thoresens dilemma foran serieinnspurten og oppladningen til sluttspillet.

Oilers suverene seriesesong

For Oilers er utvilsomt sesongens grunnseriehit. Konkurrenter og kommentatorer snakket om avgjort seriegull i slutten av november. Ti kamper før slutt gidder de færreste å regne på det lenger. Oilers topper de fleste statistikker, og på hjemmebane har ikke laget tapt en seriekamp på over et kalenderår. En hjemmebane som for øvrig har hatt den største publikumsøkningen så langt i sesongen (i antall, Stjernen har større prosentvis økning).

Det som derimot setter alt dette inn i et så imponerende perspektiv, er at suksessen langt på vei har skjedd til tross for. Ikke på grunn av. Mye er blitt sagt og ment om Oilers de seneste sesongene. Vi vasser i penger og har en stall langt dyrere enn alle konkurrenter. Det finnes knapt rogalending som spiller hockey, langt mindre noen som skifter i hjemmegarderoben foran kamp. Hockeykultur finnes definitivt ikke, noe som blant annet kommer til uttrykk i det reneste neandertalertreffet når pucken droppes i Siddishallen.

Mythbusters

Jeg skal ikke ta disse mytene i dette blogginnlegget, men det er veldig kjekt å slå fast at sesongens suverene Oilerslag har høyere Stavangerfaktor enn noen gang. Og vi tåler godt sammenligning med motstanderne. Det spiller for eksempel flere Stavangergutter på Oilers enn det spiller sarpinger på Sparta, karer fra Oppland på L.I.K. eller romerikinger på Lørenskog.

Påstanden om at stallen er så mye dyrere enn alle andres gjennomskues vel også ettersom lag etter lag i toppen henter spillere vel så tett som Oilers. Det vi derimot gikk til seriestart med (som selvsagt handler om ressurser, rett skal være rett) var en svært bred spillerstall. Dette har vært avgjørende for å takle de stadige skadeforfallene i høst og vinter.

For det har liksom ikke latt seg stoppe. På det verste har laget manglet 7-8 sentrale spillere, 4-5 ute har vært standard siden midten av oktober. Bare for sammenligningens skyld kan vi kikke på Lørenskogs prestasjon forrige sesong. Laget startet opp stinne av "navn" i lagoppstillingen, for så etter hvert, som Oilers denne sesongen, havne i store skadeproblemer. Laget havnet til slutt på 6. plass, 51 (!) poeng etter seriemester Sparta.

Ingen Angus uten Malcolm

En fantastisk serieprestasjon av Oilers med andre ord. Og hva var da problemet, ettersom innledningen på bloggposten var så avmålt?

Jo, det var dette med bandet uten avklart besetning. Oilers er laget uten avklart spillermateriell pr. januar 2012. Grunnen til at Oilers er årets hit i norsk hockey handler mest av alt om at de er det beste Laget. På samme måte finnes det mange rockeband som har sitt sterkeste våpen i helhet heller enn enkeltmedlemmer. AC/DC (utvilsomt bandet Gud ga som gave til alle hockeyhaller!) er et av de beste eksemplene.

Du finner ørten band med "flinkere" instrumentalister og sangere, men ingen spiller en tung, riffbasert firer mer forførende disse gutta. Dette handler igjen om roller. Lojalitet til en musikalsk gameplan. En kjemi hvor de forskjellige medlemmene komplimenterer hverandre, er avhengige av hverandre og ikke minst øver seg sammen. Alle som ser AC/DC lar seg sjarmere av propellen Angus Young som flyr duckwalk over scenen ikledd shorts og skoleuniform. Angus er derimot verdiløsløs uten broder Malcolm i ryggen, som står stødig og jojalt en halvmeter til høyre for trommesettet. Kveld etter kveld. Riff etter riff.

Vi går inn i siste del av sesongens grunnserie. La oss håpe at Petter og Pål snarest får klarhet i hvem som skal spille hva i sluttspillet, og dermed kan sette i gang øvingen av de rette, tunge og lekre riffene. Lykkes de med dette tror jeg å møte Oilers i sluttspillet blir som å få Hells Bells i fleisen når konserter med AC/DC nærmer seg klimaks (klikk og nyt) og bjellene senkes fra taket.

Høytiden nærmer seg!